I dag er det 1 måned siden jeg kom til England og videre til Wales. 1 måned siden jeg sa hade til familie, venner og livet mitt i Norge for 10 hele måneder. Der satt jeg på flytet med en gruppe andre norske studenter. Spent og nervøs.
Det er rart å tenke på. Veldig rart fordi det har gått så fort, men samtidig har jeg allerde satt inn "sommerferie" på Days Until appen. I dag er det 270 dager til sommerferie. Kikker jeg mye på den? Nei, helt ærlig gjør jeg ikke det, men jeg ser det er langt unna. Så hvorfor stoppe å tenke på det og heller fokusere på nåtiden? Jeg har vært hjemme i 16 år, jeg skal være borte 10 måneder. Det kan ikke engang sammenlignes med tid. Samtidig er det så stort, ukjent og rart, men også så bra.
For meg har utveksling virkelig vært en berg-og-dalbane. Når jeg skrev "2 uker" innelgget (klarte å slette det, sjokk) sa jeg at du får aldri pose og sekk på utveksling. Bare fordi du drar til USA, England, Wales, ja hvor som helst. Så kan du med hånda på hjertet si du ikke har hatt det perfekt. For å være ærlig, ingen ting er 100 % perfekt.
Det betyr samtidig ikke at du ikke kan ha det bra og en helt super opplevelse.
"Jeg har det bra, jeg har det fint, ok, egentlig ikke, hva holder jeg på med?, herregud jeg vil hjem." Det er slike tanker som kan surre rundt i hodet mitt på en dag.
På tirsdag gikk plutselig en ting opp for meg. Jeg har vært her i 1 måned og har en god venn på skolen. En venn og hadde jeg ikke hatt Reda, så hadde jeg nok aldri følt meg så ensom før.
Jeg vil ikke kalle meg den mest sjenerte. Jeg liker å møte og bli kjent med nye mennesker. Jeg snakker i ett når jeg vil, men det betyr samtidig ikke at det er så lett å dulte borti 10 nye mennesker å få seg en gjeng.
Som utvekslingsstudent i Wales hadde jeg allerde forbredt meg på at folk ikke ville "kaste" seg over meg som de kanskje gjør i USA. Det er ikke noe spennede her. I tillegg vet alle de lokale at de fra Kina, Vitenam eller Japan er de internasjonale studentene her. De er så mange og de holder seg til sitt. Det gjør også de lokale og så enkelt har det blitt. De gangene de finner ut at jeg er fra Norge, er når de hører meg snakke. De begynner ikke med å "omg are you from Norway?!, WOOW cool, tell me" Som oftest spør de ikke, de bare vet jeg ikke er lokal.
Før jeg kom hit tenkte jeg at målet er jo å få flest lokale venner. Det å menge seg med bare andre utvekslingsstudenter gjør ikke at du kommer inni kulturen til hvordan det er å være med lokale på din alder. Vel nå er jeg bare takknemelig og setter pris på når de internasjonale snakker med meg. De snakker jo som regel morsmålet sitt. Hvertfall de fra Kina, så når de snakker med meg, blir jeg veldig glad.
Ting tar tid, og det er gruelig irriterende. Jeg har folk jeg kan si hei til i gangene, kanskje slå av en part med, de er høffelige å spørr hvordan det går, but that's it. Jeg sitter ikke alene i timene, men det er ikke så lett å føre en samtale som ikke er fagrealtert siden timene er effektive og alle føler med. Klassene er små så du kan ikke "gjemme" deg bak 25 andre studenter å viske litt til sidemannen. Siden det også er college er ikke lunsj pausene like. Klassene er forskjellige i hvert fag så når den lengste pausen for dagen kommer som er mellom to fag er det ikke lett å finne folk. De er kanskje ferdig for dagen, jeg går jo i klasse med både 17,18,19 og 23 så ikke alle er helttidsstudenter. Noen må kanskje rekke bussen tilbake til sin skole siden de kun har ett fag her, osv.
Så hva prøver jeg egentlig å komme fram til? Jeg har det bra, men livet suger litt også, sry.. Vel jeg vet ikke selv. Dette innlegget er bare sykt rotete, men det er hodet mitt også så det får bli sånn. Dette er min dagbok til dere der hjemme. Jeg gidder ikke putte masse sukker og dill dall på at alt er perfekt når det ikke er slik. Det er slik man lærer, jeg lærer av meg selv. Jeg åpner meg på nettet. På en blogg. Det hadde jeg aldri forestilt meg når jeg startet den.
I dag leste jeg ett innlegg på bloggen til http://madieincolumbus.blogg.no/ Det må jeg si, det er tøft gjort å si sånt åpent! Jeg synes alle som ikke har lest det burde lese hele innlegget. Det er tøft å si sannheten ut til alle. Og hadde jeg ikke lest det innlegget hadde jeg nok aldri klart å si at jeg har nesten ikke venner på skolen, jeg sitter mye alene når vi har pauser fordi jeg ikke har noen, og hvis jeg må vente på bussen 1 times tid setter jeg meg gjerne på biblioteket i stede for å sitte ute på stolene. Helt alene. På bibliokteket klarer jeg i det minste å skli inn i folkemengden.. Reda og jeg har ingen klasser sammen, så vi får ikke møtes hver dag heller..
Dette innlegget er veldig negativt, men det er realiteten. Jeg er heldig med at jeg har noen kjempe koselige jenter fra EF som ikke bor mer enn 1 time unna som jeg kan se i helgene. Jeg er så takkenmelig for det, men desværre kan jeg ikke stikke bort til de en tur etter skolen..
Hadde det ikke vært for Maria og det faktum hvor bra vertsfamilien er, så vet jeg seriøst ikke hvor jeg hadde vært nå. Det kan jeg ærlig si at jeg kanskje hadde vært i en annen by, eller til og med hjemme. Hun er så snill og god. Hun har et hjerte av gull og de har foreldrene hennes også. Jeg kan ikke forlate dem nå, jeg vil ikke forlate dem nå. Er det en ting jeg skal så er det å ikke gi opp. Det er hardt, noen dager er lettere enn andre og heldigvis er hjemmelengselen veldig liten. Jeg tror det har mye å si med at jeg føler meg så hjemme her i huset. Det føles godt.
Jeg har ingen veldig relaterte bilder til dette innlegget, men jeg likte dette. Det er sant og det er greit. Jeg håper og tror dette bare er en nedoverbakke, jeg vet der det. Jeg må bare være tålmodig. Jeg må nyte dette uansett, fordi før jeg blunker er jeg hjemme igjen. Dette er for ett år og jeg skal ikke gi meg. Jeg kommer til å vokse og lære. Forhåpentligvis, snart kan jeg skrive at jeg har fått meg noen venner også.
Peace out..
